Hvem er så jeg?

Jo, det skal jeg fortelle deg 🙂

Først fakta: Jeg heter Irene, er 35 år, gift, har to barn. Det er august måned i 2013.

Jeg er den fødte optimist og pådriver som helsemessig har blitt satt på store prøver de siste årene. Kontrastene er store når man går fra å være aktiv både i yrkeslivet og på fritiden, til å måtte sette livet på vent. På ubestemt tid. I flere år. På grunn av kronisk tretthet, utmattelse, overømfintlighet for lys/lyd, depresjon, tvang, angst, osv.

Men hvorfor skriver jeg dette om meg selv? Jo, for forhåpentligvis å kunne være til inspirasjon, motivasjon og hjelp for andre. «Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe» har alltid vært mitt motto. Unntatt da det stormet som værst. Da klarte jeg ikke å se hva godt de helsemessige utfordringene skulle kunne bringe med seg. Selv om det er en klisje, så er den sann: «Motgang gjør en sterk». Og nå er jeg på reisen tilbake til livet; STERKERE, KLOKERE, SUNNERE, MER LIVSGLAD OG YDMYK enn tidligere.

Vi må alle finne og velge våre egne veier i livet. Min vei tilbake til livet har blitt mulig pga at jeg valgte å se alternativt på plagene mine. Allmennmedisinen er god til mange ting, og vi trenger den. Den er bare ikke alltid tilstrekkelig eller det beste alternativet for kropp og sjel. Og det er her mine hjertebarn kommer inn i bildet: ren og naturlig mat, fysisk aktivitet og mental trening, naturmedisin og alternative behandlingsformer. Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk da jeg begynte hos naturterapeut, en særdeles god følelse jeg fortsatt har: Jeg og kroppen min hadde kommet «hjem». I møtet med en person som snakket samme språk som kroppen min og meg var det mange overveldende følelser på en gang. Endelig, etter flere år var det noen som forstod meg. Og ikke minst: som kunne hjelpe meg. Skildret med ett ord: BEFRIENDE.

Inntil for bare noen få måneder siden var det svært få som visste hva jeg har slitt med de siste årene. Pga helsa har jeg hatt svært begrenset med energi. Og noe som jeg har måttet nedprioritere og til tider helt vekkprioritere er å være sosial. Det sosiale for meg har bestått av to hendelser: henting / bringing i barnehagen og å skjøtte mine kjære instruktørtimer. Og da har jeg så godt jeg har maktet, prøvd å være den positive, muntre og energiske personen som jeg alltid tidligere har vært, og som jeg kjenner meg selv igjen som. Det å kunne komme unna husets 4 vegger var dagens høydepunkt. Til tross for at det krevde sitt. Til tross for at jeg måtte hvile / sove idet jeg kom hjem. Kanskje i flere dager. For ute blant andre var jeg ”normal” og en fungerende person.

Nå har jeg vært på reisen tilbake til livet i vel 4 måneder. Det har vært 4 tøffe måneder med behandlinger, medisiner (naturmedisiner) og streng diett. Men nå tror jeg den tøffeste jobben er gjort, for hode og kropp fungerer bedre og bedre. Det er utrolig hva kroppen selv klarer å reparere og fikse  – om vi bare gir den muligheten til det. Reisen har vært spennende så langt, og den blir ikke mindre spennende framover.

Det er utrolig inspirerende å kjenne på kroppen hvilken effekt riktig mat har. Jeg har siden tenårene, og spesielt etter fylte 20 år, slitt med at det jeg har spist har kommet raskt ut igjen bakveien. Jeg har i årenes løp luket ut flere og flere matvarer, fordi jeg har kjent at de ikke har gjort meg godt. Mener å huske at det første jeg sluttet å spise var epler og det første jeg sluttet å drikke var melk. Men da jeg ikke er allergisk mot noe, har blodprøver aldri påvist noen syndebukker, og jeg har fått beskjed av leger om at det ikke er noe jeg ikke tåler. Derfor er det befriende å få hjelp hos naturterapeut som kan påvise intoleranser også. Og jeg har mange. Når det man spiser blir mindre og mindre variert, uvikler man lettere flere intoleranser. Og det skumle med intoleranser er at symptomene kommer snikende på en over tid, gjerne over flere år. Man får ikke en akutt reaksjon som ved allergi. Og det som er enda skumlere, synes jeg, er at intoleranser kan føre til hukommelsesvansker, konsentrasjonsvansker, synsforstyrrelser, depresjoner, angst, tvang osv. Og det uten at det er en synlig og åpenbar grunn. Skummelt.

Nå har jeg skrevet en hel del om meg. Nettopp for å legge til grunn mine store lidenskaper:

–          Ernæring. Riktig mat. Sunn mat. God mat. Matglede.

–          Fysisk aktivitet. Hva det gjør med kropp og sjel. Funksjonell styrke til å mestre hverdagene.

–          Mental trening. Å snu negative og destruktive tanke- og handlingsmønstre. Å tenke oss sterke. 

N   Selv om jeg nå blir mindre og mindre intolerant overfor gluten, sukker, gjær, melk, nøtter, fruktose, svin og mais, noe som innebærer at jeg mest sannsynlig kan spise litt av matvarer som inneholder dette (foruten gluten), vil jeg likevel holde meg til mitt nye kosthold. For det gjør kroppen min godt. Det gjør meg glad. Det gir meg overskudd. Det gir meg LIVSGLEDE! Og som en ekstra bonus, det føles slik, har jeg ikke lenger det uendelige suget etter søtt. Kropp og sjel er mer balansert 😉